Ingeborg og Jørgen på reise!: Ny hverdag i Bishop

Her har litt skjedd siden sist. Kort oppsummert: Vi har buldra en hel del, blitt bedre kjent med en drøss nordmenn, spist koselige fellesmiddager ute, badet i varme kilder, vi har sagt hadet til alle nordmennene hvor alle tilfeldigvis dro på samme dag, jeg har ødelagt ankelen, Ingeborg har kjørt Marianne til flyplassen i Mammoth og vi har opplevd ekte amerikansk gjestfrihet.

Ingeborg og jeg hadde tenkt oss på en liten "roadtrip" til San Fransisco og omegn for å hvile slitne kropper og oppleve litt andre ting noen dager. På grunn av ankelen min har vi måttet revidere planene våre noe, ikke bare utsette bilturen men også resten av ferieturen blir litt annerledes enn vi hadde sett for oss.

De som er interessert i en (mye) mer detaljert gjenfortelling av uhellet kan lese her (mamma, dette kommer kanskje til å høres dramatisk ut men vi er vant til å falle og flere uheldige omstendigheter som intraff på en gang gjorde at det endte som det gjorde): Dagen begynte med at vi sa farvel til de andre nordmennene som skulle videre på andre eventyr eller hjem for å jobbe. Etter det, bar turen opp til Buttermilks i nydelig vær. Temperaturen de siste dagene hadde vært stigende og vi kunne se snøen smelte sekund for sekund der oppe. Etter oppvarming for Ingeborg og Marianne prøvde Marianne seg på Bowling Pin Sit, en kjempeklassiker. Veldig nær men ikke helt i mål. Jeg hadde lyst å prøve sitstarten på Flyboy og vi gikk derfor opp dit. Etter en kjapp oppvarming og et forsøk som gikk med på å finne ut beta, bars det mot toppen. Jeg hadde tidligere en dag prøvd toppen fra ståstarten men tenkte at nå skulle jeg gå for et tak ute til venstre over kanten slik som Lisa Rands i føreren. Før jeg la i vei hadde jeg prøvd å beregne hvor jeg ville lande hvis jeg falt slik at buldremattene lå riktig plassert. En stein stakk opp i landinga og jeg tenkte at jeg i værste fall ville treffe den, slik at vi la ei matte oppå den. Jeg regnet heller med at jeg ville lande der det var flatt ved siden av steinen og vi la den store matta der. Vel, ting gikk ikke helt som planlagt. Starten gikk greit og jeg kom opp til siste tak før toppen på en liten krimp med høyre hånd. Jeg så fort bort på taket litt opp og til venstre. Det så bra ut! Jeg dro til og gikk for det med venstre hånd. Kjente at kroppen var på tur til å pendle ut. Instinktivt dobla jeg med høyre hånd og kjente at jeg ikke hang helt optimalt men det kjentes nok ut for å ta av pendelen. Kroppen og beina stoppa ikke bevegelsen ut før jeg lå omtrent horisontalt i lufta ut fra taket. Jeg kjente litt sand/grus i taket på høyre hånd. Det går ikke å holde igjen. Pendelen ut hadde også hatt en voldsom rotasjon (ala Helicoptere i Font) så jeg var ute av balanse da fallet kom. Etter en 180 grader snurr med kroppen hvor jeg nå hadde ansiktet bort fra steinen så jeg bakken nærme seg. Jeg innså at jeg kom til å lande på den tidligere omtalte steinen. Greit nok, det lå en matte oppå. Problemet var at steinen under gjorde landingen langt fra flat og at jeg i tillegg landet på kun venstre fot da høyre fortsatt var ute i horisontalen (litt som en isdanser lander en piruett). Ankelleddet fikk en kompresjon forover da kroppen kollapset oppå foten som hadde landet i "motbakke" (hadde foten landet flatt hadde det sannsynligvis gått bra). Smertene kom fort men Ingeborg og Marianne var snarrådige og oppførte seg som topptrente førstehjelpsmedisinere. Det lønner seg tydeligvis å følge med på Gray's Anatomy og de seriene der:-) De var raskt ute med ise ned med snø som lå på bakken rundt steinen (flaks) og få på kompresjon i form av ingeborgs topp og mye sportsteip. Noen veldige behjelpelige amerikanere hjalp til å bære meg ned til bilen som ingeborg hadde jogga for å hente og kjørt så nær som mulig. På sykehuset fikk jeg komme omtrent rett inn på undersøkelse. Røntgenbildene kunne ikke vise om det var brudd i ankelen eller en kraftig forstuing. Jeg fikk derfor gipset foten med henvisning til en ortoped for videre undersøkelse etter noen dager. Ortopedene skal være flinke her pga av Mammoth Lakes som ligger rett oppe i lia her, hvor rike ustødige amerikanere knekker beinene på ski i ett sett. Så er i de beste hender. Spent på svaret etter undersøkelse i morgen (torsdag). Håper på det beste. Uansett ser det litt mørkt ut for buldring for min del i nærmeste framtid.

Ingeborg kjøpte en flaske vin og Jarlsbergost som takk til amerikanerne som hjalp oss. De kom innom oss dagen etterpå med en invitasjon om å bo hos dem hvis vi skulle til Santa Barbara (litt nord for LA). Veldig hyggelig. Til alt overmål kjente de Ragnhild og Terje Aamodt som bor i Molde. Liten verden.

Naboene våre Aaron og Emily er veldig trivelige og vi ble invitert til å grille sammen med dem og foreldrene til Emily i hagen samme dag som uhellet. De syntes så synd på oss at de kom med god bedring kort dagen etterpå! Det føler vi er gjennomgangstonen her. Alle er veldig trivelige og virker geniunt interessert i å bli kjent med oss. Mer enn bare den vanlige overflatiske høfligheten.

Tilslutt: Ingeborg har persa igjen. Denne gang med flash av Serengeti V5! Ser ut som hun må ta ansvar framover også.

Her er noen bilder i tilfeldig rekkefølge: